Vilja på Idolaudition 2011!
Jepp, så kom det en liten video plutselig da. Kunne jo selvfølgelig gjort dette til et stort og flott prosjekt, men det har jeg høyst sannsynlig ikke tid til før i totusenogførti, så da ble det gjort på ti minutter istedet. Og resultatet er selvfølgelig deretter også, but that´s not the point. Litt gøy var det da allikevel… Sant? Ehe. Enjoy!
Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.
Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.
Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.
Det er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).
Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…” Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil.
Kaizers Orchestra – Prosessen.
To Viljabilder til. Det kan vel bli litt mye av henne på bloggen i perioder, spesielt når jeg har Viljauke. Det er det flere logiske grunner til. 1. Jeg tar masse bilder av sjarmisen. 2. jeg rekker ikke å sette meg ned lenge nok til å komme opp med noe annet å blogge om. Så da blir det bare sånn. Men, nå er det Viljafri uke igjen plutselig (ukene går så fort!), og ikveld har jeg store planer om å sette meg ned med en kopp te og roe ned i fem sekunder. Kanskje litt lenger også, så jeg får tid til å roe meg nok ned til å fullføre et blogginnlegg jeg begynte på for flere dager siden. Så skal jeg jobbe igjen. Systematisk og uten stress er planen, men hallo. Det er meg vi snakker om. Men altså, jeg klager absolutt ikke på å ha mye å gjøre! Jeg er utrolig glad for at gøyale oppdrag og eventer stadig dukker opp for tiden, og at motivasjonen og energien er på topp igjen. Jeg er så gira at man skulle tro jeg går på speed ellerno, men det kan jeg altså avbekrefte. Og ja, helt til slutt; i morgen skal jeg stikke innom Trondheim Ta2 og se på tatoveringa mi som er tegnet opp også! Iiik. Snart blir det, dere. Snart blir det!
Her kommer et bilde til. Og nei, det er ikke Jill Greenberg som bare har hatt en ekstremt dårlig dag på jobb, det er bare det at… Jeg fikk ikke til noen annen redigering. Det var liksom dette som passet best. Så da får jeg vel bare være hun som hermer etter Jill, da. Skulle jo selvfølgelig kjørt på og gjort det ordentlig med striplight og hele pakka, så det i alle fall hadde sett ut som en helt grei dag på jobb for Jill, og ikke… en dårlig. Om du skjønner. Men, anyways – jeg digger dette bildet, rett og slett for at jeg digger uttrykket. Dette er seriøst den kuleste ungen i hele verden. Jeg kødder ikke. Hun er snål!
Her er ett av bildene som ble tatt i studio i går. Vilja var ikke særlig villig til å være modell (da heller), men da hun fant oreokjeks på bordet så kunne jeg lure henne til en liten shoot allikevel. Det ble noen crazy bilder uten Oreokjeks også, heldigvis, og jeg gleder meg til å se litt mer på dem etterhvert. Blant annet et bilde jeg virkelig digger, men som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hvordan jeg vil redigere. Jaja, det blir vel noe etterhvert! Men nå skal jeg busse ned til studioet!
Drea: “Vilja, skal vi leke med ballen?”
Vilja, litt furten: “Nei.”
Drea: “Nei vel, da gjør vi ikke det da.”
Vilja, mer furten: “Joooooooo!”
Drea: “Okei, da leker vi! Kom da!”
Vilja, tilbake til utgangspunktfurten: “Neeeeeeei!”
Drea: “Skal vi ikke leke?”
Vilja rister på hodet.
Drea: “Skal vi bare sitte her, da?”
Vilja rister på hodet igjen – litt nærmere et raseriutbrudd enn før.
Drea: “Hva vil du gjøre, da?”
Stille.
Drea: “Skal vi spise litt frukt?”
Fremdeles stille. Vilja ser på skrå ned i gulvet, og surmunnen er på plass. Typisk toåringstrasspositur.
Drea: “Men da går mamma inn og setter seg i sofaen, siden du ikke svarer.”
Vilja rister på hodet på nytt, og gnåler frem et
“Neeeeeei!”
Drea: “Skal vi finne på noe, da?”
Stille igjen.
Drea: “Hvis du ikke svarer nå, så går jeg.”
Stille.
Jeg går. Konsekvent.
Raseriutbrudd.
1.
2.
3.
4, 5, 6, 7, 8, 9.
10.
Joda, jeg kan fremdeles telle til ti. Jeg venter. Hysterisk hyling enda. Litt til…
Etter en stund:
Drea: “Vil du sitte i fanget og kose?”
Vilja sier ikke noe. Surmunnen forblir akkurat der den er. Men, toåringen tusler mot meg. Hever armene. Ser på meg.
Så er alt bra. Vilja sitter i fanget mitt i sofaen.
Vilja: “Ro, ro til fiskeskjær!”
Så ror vi. I full fart.
Og ler.
Hysterisk.
Tenk så rart det må være å være så liten at alt man ser når man ser rett frem er føtter.
I dag møtte jeg og Vilja mamma/mormor nede i byen, deretter dro vi til Solsiden og passet William. Vi fire har selvfølgelig hatt det kjempegøy, men nå er jeg rimelig kaputt kjenner jeg. Energien har helt klart blitt brukt opp i dag, så nå skal jeg ikke gjøre stort mer enn å ta en dusj før jeg lager meg litt kveldsmat og dumper ned i sofaen med en film og en kopp te. I kveld skal jeg slappe av totalt, uten å i det hele tatt tenke på noe som så mye som minner om stress. Det er mulig det der hørtes veldig overbevisende ut, men det er sikkert bare for at jeg prøver å overbevise meg selv i samme slengen. Jeg klarer aldri å holde meg helt unna jobben i løpet av en kveld hjemme. Aldri. Ha en fin kveld, alle!
Bare for at hun er verdens beste. Og for at jeg savner henne.
I går klarte jeg ikke mer. Jeg bet tennene sammen, og tok med meg Mr. Canon ut sammen med Vilja på lekeplassen. Så tok jeg bilder. Kan ikke påstå at det var noe særlig godt å holde kameraet helt enda, men det fikset to paracet lett. Så da ble det litt vidvinkelbilder. Fun, fun! Nå har jeg levert Vilja i barnehagen, så da skal jeg komme i gang med jobbinga. Hugs!
Jeg er bare nødt til å poste denne dansevideoen av Vilja fra i gårkveld. Jeg syns i alle fall hun er supersøt og superflink til å danse! Her danser hun til Burma av New Violators, som forøvrig er en kjempebra låt. Jenta lærer tidlig! Hugs.
Blemma har sprukket, og jeg sitter nå igjen med hånda full av kjøttsår. Ajaj. Om du har lyst til å se hvordan såret under den ene blemma ser ut, så ta en titt her. (NB! Ikke for sarte sjeler, som for eksempel sånne som meg som besvimer av et lite kutt i fingeren.) Ellers er alt som normalt her. Vi leker og koser oss om dagene, og er mye ute på lekeplassen. Eller på hoppeduna, som er Viljas ord for trampoline. Hejdå!
Vilja har blitt med Kaj til Trondheim igjen, og det betyr redigeringsuke for min del. Det betyr mye tid foran macen, så av og til tar jeg litt pauser og trener istedet. Så der har du uka mi kort fortalt. Jobbing og trening. Helt greit for min del! Skal prøve å få skvisa ut et par interessante tekster av skallen etterhvert også, føler det er på tide med noe annet enn… babbel. I det siste har jeg sett på blogging som noe jeg føler jeg må gjøre istedet for noe jeg vil gjøre, og det merkes vel. Og det er litt rart å tenke på at jeg er så avhengig av denne greia her at jeg nesten tvinger meg selv til å blogge daglig på tross av at jeg faktisk egentlig verken orker, har lyst eller har noe interessant å dele. Jaja. Jeg er glad jeg har blogga så mye som jeg har frem til nå, for jeg virkelig elsker å titte tilbake på gamle innlegg. Så får jeg vel bare krysse fingrene for at bloggelysten og gleden snart dukker opp igjen, og at jeg har igjen noen lesere når det skjer. (Pretty, please?) Ciao.
Minor Majority – Dancing in the backyard.
