Men, nå skal jeg komme meg ut av joggebuksa og inn i noe litt mer passende for bursdagsfeiring, for snart kommer treåringen for å spise kake. Det blir kos! Skal dessuten dra henne med meg ned i studio med mamma og Brynjulf også. Litt treårsbilder må man ha. Om hun gidder noe særlig, da. Tiden vil vise! Hugs.

Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et “utskudd”?

Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. “Den siste tiden” er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.

Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.

Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er “alt ordner seg etterhvert”-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.

Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig “spesiell”, og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.

Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite “Hey, what´s up?” var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.

Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. “Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.” Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: “Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!” Hahaha. “Sånn er jeg”, svarer jeg. “Klarer aldri å holde kjeft.”

I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!

Tenk på alle uskyldige barn i Irak og Afghanistan som har blitt drept av amerikanske soldater, bomber og såkalte angrep mot terror. Det er ikke få, og det er minst like fælt å tenke på disse barnas skjebne som å høre om barna som ble drept i terroraksjonen i USA for over ti år siden. Eller på Utøya i sommer for den del. Jeg mener ikke at Al-Qaeda ikke er noen terroristgruppe, eller at det ikke finnes terrorister fra Irak, Saudi-Arabia, Afghanistan eller hvor det nå enn skulle være, men man blir ikke mindre terrorist så fort man bærer en stram uniform med et amerikansk flagg på brystet. Å bombe hele landsbyer fulle av uskyldige barn som er på vei til skolen er ikke noe mindre en terroraksjon enn det som skjedde i USA. Det er krig. Begge veier. Det er krig, og uskyldige mennesker er de som taper mest.

Så hører man plutselig om en ettåring bli disiplinert til døde av sin mor ved å bli holdt opp ned i ei bøtte med vann. I Oslo. Det er ondskap, det. Pur ondskap. Og det gjør meg så kvalm at jeg… ikke har ord.

Pokerfjeset mitt! Oje. Spilte poker på vors i går, og egentlig skulle vi jo på konsert på Familien etterpå, men så langt kom vi aldri. Plutselig var klokka tre, og da var det jo litt seint å dra ut. Og plutselig var klokka seks også. Gøy var det i alle fall! Nå er jeg på Frøya, og her skal jeg og Vilja bli til onsdag. Da fyker vi til byen igjen, så fyker jeg tilbake hit igjen på fredag. Da er det juleferie! Fine greier. Gleder meg til julemat. Og familietid selvfølgelig. Meeen nå skal jeg ut på bladestur tror jeg, siden jeg ikke klarer å skrive et eneste fornuftig ord her i dag. Jeg skylder på bakfylla. Jeppjepp! Hejdå.

Cadillac

Kaizerstatovering

Tjohei! Lite blogging fra denne kanten for tiden. Er jo travelt opptatt med det samme gamle. Du vet – konserter og greier. På fredag var det Motorpsycho på Byscenen, og i går var det Cadillac på Blæst. Og julebord i studio. Ikveld er det Bigbang på Byscenen og Raindogs på Familien. Og ja, på fredag tok flinke Linn Theres en Kaizerstatovering på skuldra mi! Jeg er superfornøyd! Gleder meg til den har grodd ordentlig og de blekkflekkene rundt den forsvinner. Fiiiin! Jeg har fått litt dilla. Tatoveringsdilla. Snart ser jeg vel ut som Kat von D. Haha, neeeeidaaaa. Skal ikke ta helt av. Hugs!

Reise…alene? Si meg, har dere blitt helt tullete!? Jeg reiser da ikke alene til Praha! SÅ tøff er jeg nok ikke. Ovenfor kan dere se Martin. En fyr som ikke er så veldig glad i å bli tatt bilder av, og som i alle fall ikke er glad i å få trynet sitt klint uttover en blogg. Men det stopper selvfølgelig ikke meg. Since when har jeg hørt på andre enn meg selv…? Neida. Joda. Neida. (Joda.) Men anyways. Si hei til Martin, så blir han sikkert kjempeglad! Muhahaha.

Dagen i dag har mildt sagt vært lang. Skøytebane på rullebanen i Oslo ble skyld i at vi måtte sitte på flyplassen i Frankfurt i 7-8 timer mer enn planlagt. Heldigvis er flyet mitt fra Oslo til Trondheim også rimelig forsinka, så nå sitter jeg på gaten og venter på at klokka skal bli 21.30. For da skal flyet mitt forhåpentligvis gå. (Avgang var eeeegentlig 17.40.) Jeg er drittlei av å rei… nei, jeg er drittlei av å ikke reise (men bare sitte på en flyplass og vente), og når jeg kommer hjem skal jeg lage meg en svær kopp te med mange suketter i, uansett hva klokka er. Jeg kødda ikke når jeg sa at jeg hadde teabstinenser. Det har jeg faktisk. And guess what…? Jeg fant bankkortet mitt. Det lå… eh… i lommeboka. Et sted jeg leita minst tjue ganger, men jeg har på mirakuløst vis klart å overse visakortet mitt allikevel. Fantastisk jobba. Jeg. Er. Fantastisk.

Hei! På onsdag spilte jeg poker live i Praha, og nå kan jeg jo fortelle litt om hvordan det gikk. Jeg har aldri spilt liveturnering før, så jeg var jo litt nervøs. (Litt = kjempeunderdrivelse.) Å være nervøs er ikke akkurat et tipptopp utgangspunkt for å spille bra poker, og jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg å spille så veldig bra heller. Chipsstacken min var litt som en jojo; opp og ned rimelig ofte. Jeg hadde endel uflaks på endel all in-satsinger, og river var ikke helt på min side heller. Og jeg klarte ikke å spille som jeg egentlig ville spille. Du vet, du sitter der og egentlig tror du at han som sitter over deg med både caps, headset og solbriller på bløffer så det holder, men allikevel klarer du ikke å bløffe en re-raise – noe du ellers hadde gjort på flekken. Hadde det vært på nett. Eller med vennegjengen. Men her… nei, her turte jeg rett og slett ikke, og det irriterte meg ekstremt i ettertid. Anyways, jeg røk ut ganske fort, dessverre. Men gøy var det allikevel! Jeg har absolutt lyst til å bli god i poker, og har absolutt lyst til å prøve igjen senere. Når jeg har øvd litt mer. Jeg skal lese, se, lære og øve – og om du ikke har skjønt så mye av det jeg har prata om i dette innlegget så kan du jo sjekke ut litt regler og lære å spille Texas Hold em du også. Det er utrolig gøy, og utrolig mye mer å tenke på enn man kanskje tror. Check it out!

To stopp senere hopper jeg av, og spenningen er stor i det jeg går opp fra under bakken. Og joda! Jeg har kommet rett. Foran meg ruver kjøpesenteret resepsjonisten snakket om. Her skal det altså være en dagligdagsbutikk. Yay!

En ting er i alle fall sikkert. På dette kjøpesenteret er det pyntet til jul, og jeg fikk med ett den etterlengtede julefølelsen. For første gang i år virkelig føler jeg julegleden. Jeg vet ikke om det er all den overveldende pynten eller lykkerusen for at jeg føler meg komfortabel med å gå rundt på et stort, ukjent kjøpesenter alene i Praha som gjør det, men den julefølelsen som får deg til å smile er med ett på plass. Jeg smiler også, der jeg står – alene sammen med ti-tolv andre som også ser på juletreet, lysene, den falske snen og nissene.

Jeg finner matbutikken, finner tannbørste, finner grønn te, men finner ikke suketter. Eller noe som ligner. Så jeg spør etter “sugar replacement.” Mannen ser på meg, og spør; “sugar?” Jeg forklarer så godt jeg kan at jeg ikke skal ha sukker, men bare noe som ligner. Som jeg kan ha i teen min. Han ser spørrende på meg igjen. “Tea?” Jeg sier “yes, sugar replacement to make my tea sweet.” Han ser fremdeles ut som et spørsmålstegn, stakkars. “Tea.” Han peker på reolen jeg nettopp har brukt fem minutter på å studere for å finne rett te. Jeg gir opp, sier “ah, thanks” og går tilbake til teen. Later som jeg ser på den til han har forsvunnet, så går jeg. Te uten suketter er som…. havregrøt uten salt. Med andre ord; ikke verdt det.

Så er det på tide å komme seg hjem igjen. Jeg er (over)confident, tar på meg headsettet og setter liksågodt på litt musikk. Jeg vet jo at jeg bare skal to stopp tilbake igjen, så hoppe av. Så da står jeg på i to stopp. Og hopper av… Og… Feil? Huh? Hvordan…? Hvorfor…? Hæ? Hvor er jeg? Jeg tok vel ikke… feil vei? Jeg føler meg plutselig rimelig forvirret og retningsdisorientert. Ikke lenger så confident med andre ord. Jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg kom fra denne retningen. Hundre! Ikke nittinikommani. Hundre. Så da tok jeg vel hundre prosent feil også da.

Så fyker jeg tilbake igjen. Fire stopp. Og joda, der så det litt mer kjent ut. Hurra! Jeg overlevde altså allikevel. Jeg klarte meg helt selv (på en liten utflukt i Praha) og selvtilliten er på vei tilbake! I morgen skal jeg prøve meg på en litt lenger tur. Da skal jeg ut og se ting! Ta bilder. Se folk. Ta bilder av folk. Og høre musikk. Samtidig. Og jeg skal klare det uten å ta undergrunnen feil vei. Det er godt jeg skal være her til mandag. Jeg har god tid. Goooood tid. Og ekstreme te-abstinenser. Buhu.