Nå er ikke jeg den som har mest peiling på hiphop-artister, rappere eller… sånne greier. Jeg hører på sånn musikk på fest, and that´s it. Det stopper liksom der, og da får jeg jo aldri med meg hvem som er hvem eller hvem som synger hva. Jeg får med meg noen av sangene, men om det er Flo Rida eller Nelly eller… “insert another famous artist here” har jeg ikke peiling på. Se, jeg klarer jo ikke komme på tre navn engang. Det sier nok. Så da Dan sa at Flo Rida skulle komme i studio tenkte jeg “Okei, Flo Rida, ja. Han har jeg vel kanskje hørt navnet til før. Er han norsk…?” Neida. Så ille var det ikke, da. Jeg visste jo at fyren var svensk! Da´ah. Panneklask, himlende blikk og alt det der. Neidasjø.
Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite “Hey, what´s up?” var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.
Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. “Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.” Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: “Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!” Hahaha. “Sånn er jeg”, svarer jeg. “Klarer aldri å holde kjeft.”
I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!
Motorpsycho
