Her viser bolla hvor stor hun er.
Jeg tenkte kanskje det var på tide å fortelle litt om Vilja igjen, jeg. For ting skjer jo selvfølgelig hele tiden. Nå har hun lært seg å si “nei”, så nå løper hun rundt omkring og roper NEI! til alle døgnets tider. Okei, det var en overdrivelse, hun løper absolutt ikke rundt på natta, så jeg aner ikke hvorfor jeg brukte det uttrykket der. Anyways, hun stikker rumpa ut, hodet frem, tar god fart, løper litt, roper litt, rister på hodet, ler og løper videre. Så ser hun katten, og da “mjauer” hun. (Les: hun hyler så skingrende at man skulle tro hun etterligner en katt som blir overkjørt.) Hun er blitt (eller har vel alltid vært) så glad i mat at hun rister og skjelver av glede hver gang vi nevner noe som kan forbindes med mat, og løper mot kjøkkenet. Spør vi henne om hun skal bade så løper hun mot trappa. Det samme gjør hun om vi spør om vi skal skifte bleie. Ber vi henne hente den lille bamsen så finner hun frem den lille bamsen, ber vi henne hente den store bamsen så henter hun den store bamsen. “Kanin” (en kosekanin som heter Kanin, hvor originalt er ikke det?) er yndlingsleken, og må ligge i senga når hun skal sove. Ber vi henne om å hente skoene sine før vi skal på tur, så henter hun skoene sine. Hun kan til og med å gå på tå om vi sier “gå på tå”! Med andre ord; hun vet hva alt er og betyr. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig at hun forstår så mye. Barn på femten måneder er ikke så dumme, de. Vilja er smart!
Tusen takk til Brynjulf som laget så fin seng! TAKK!
Marcus og Matheo, part 1.
Nå er det jo evigheter siden sist jeg postet litt jobbgreier, så nå hadde jeg i grunn litt lyst til å komme med en liten bildeoverdose. Men det gjør jeg altså ikke. I stedet deler jeg opp bildene av disse to fine guttene i to innlegg istedet. I neste innlegg kommer det litt fler bilder av bare Matheo. Anyways, Marcus og Matheo var i studio hos meg i forrige uke, og da tok jeg altså både søskenbilder og bilder av bare Matheo, den yngste av dem. Kjempemorsomt! Kjempefine gutter. Nå: frokost!