Her kommer et par av bildene jeg tok i studio i dag. Treårsbilder stod på planen. Noen av Vilja alene, og noen sammen med mamma og Brynjulf (som kommer senere!) Det som er så greit med å ta bilder av Vilja er at hun i ti minutter gjør som jeg sier, og gjør det med en overbevisning som får det til å se ekte ut. Etter det er hun lei, og da er fotoshooten over. Og det er helt greit. Det er hun som bestemmer akkurat det der. Ikke jeg. Men nå er det vel strengt tatt på tide å finne senga. Kom hjem fra jobb på Familien for en times tid siden, så nå har klokka rukket å bli fem. I morgen; sove hel til jeg våkner av meg selv (uten å “sette” på den innebygde alarmen min som alltid vekker meg rundt syv-halv åtte, før alarmen på telefonen ringer), bilderedigering, te og bare total avslapning. Søndag. Ordentlig søndag. For en gangs skyld.

Her kommer en liten oppsamling av babybilder jeg har tatt i det siste! I januar gir jeg 500 kr i rabatt på alle babyfotograferinger. Ciao!

Det er jo en liten evighet siden jeg har postet babybilder egentlig, så her kommer to bilder av ei supersøt, lita jente som var i studio for ikke så veldig lenge siden. Babyfotograferinger er fremdeles like gøy, og jeg har heldigvis endel av det fremover også! Hurrahurra. Men nå er det vel natta, så… Later! 

Drea: So, ro, lille mann, nå er da….

Vilja: Ikke Fantorangen, mamma kan ikke Fantorangen.

Drea: Neida, mamma skal ikke synge Fantorangen, men la meg få synge so og ro nå da.

Vilja, veldig ivrig: Ja, so og ro og tipp på tå!

Drea: … nå er dagen over. Alle barn i alle land…

Vilja: mamma kan ikke Fantorangen hu, bare pappa det.

Drea: … ligger nå og sooooveeeer. So og ro og tipp på tå…

Vilja: tipp på tå!

….

Drea: “reven sover også nå, med halen under…

Stille. 

Drea: med halen under…?

Vilja, ivrig: hodet!

Drea: ja, hodet er det vet du. God natt, Vilja! 

Vilja: God natt, mamma. Sov godt!

Drea: Sov godt, snuppa mi.

Vilja: Snakkes i morra!

Drea: Snakkes i morra.

Vilja: natta!

Drea: Natta, skatt.

Litt rotete oppsett på bildene, men det får så være. Alle klær fra H&M.

Jadda, enda fler Viljabilder. Hva kan jeg si? Det er ikke rart hun til stadighet dukker opp på bloggen. Hun er jo tross alt yndlingsmotivet mitt, noe som i og for seg er en ganske så naturlig greie. For det første; hun er jenta mi. For det andre; hun er lett tilgjengelig. Får jeg plutselig lyst til å ta bilder av noen, så er jo hun den jeg er her hjemme med. For det tredje; jeg elsker å ta bilder av henne. Elsker. Nå er ikke jeg den som kaster ut ordet elsker hit og dit altså, og syns i grunn det i nittini prosent av alle tilfeller høres jævla pompøst og gladkristent ut (noe som kanskje kan ha noe med settingen det blir brukt i å gjøre, og ikke selve ordet), men når jeg sier at jeg elsker å ta bilder av henne så mener jeg det virkelig. Jeg trenger ikke å si så mye hele tiden. Jeg trenger ikke å tvinge frem noe. (Selv om jeg selvfølgelig “dytter” henne litt i rett retning i blant, og ber henne gjøre noe om jeg ser det kan passe.) Jeg kan bare holde kjeft og følge etter mens jeg holder kameraet tett inntil øyet. Bare være på rett plass til rett tid. Bare være rask nok. Bare følge med og virkelig se, i grunn. Og knipse. Masse.

Forresten! Vilja har spørrerunde, så om du vil stille henne et spørsmål eller to så kan du gjøre det her.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

Det er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i “mikrofonen” sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker “jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…”  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Kaizers Orchestra – Prosessen.

To Viljabilder til. Det kan vel bli litt mye av henne på bloggen i perioder, spesielt når jeg har Viljauke. Det er det flere logiske grunner til. 1. Jeg tar masse bilder av sjarmisen. 2. jeg rekker ikke å sette meg ned lenge nok til å komme opp med noe annet å blogge om. Så da blir det bare sånn. Men, nå er det Viljafri uke igjen plutselig (ukene går så fort!), og ikveld har jeg store planer om å sette meg ned med en kopp te og roe ned i fem sekunder. Kanskje litt lenger også, så jeg får tid til å roe meg nok ned til å fullføre et blogginnlegg jeg begynte på for flere dager siden. Så skal jeg jobbe igjen. Systematisk og uten stress er planen, men hallo. Det er meg vi snakker om. Men altså, jeg klager absolutt ikke på å ha mye å gjøre! Jeg er utrolig glad for at gøyale oppdrag og eventer stadig dukker opp for tiden, og at motivasjonen og energien er på topp igjen. Jeg er så gira at man skulle tro jeg går på speed ellerno, men det kan jeg altså avbekrefte. Og ja, helt til slutt; i morgen skal jeg stikke innom Trondheim Ta2 og se på tatoveringa mi som er tegnet opp også! Iiik. Snart blir det, dere. Snart blir det! 

Her er et lite utvalg fra lørdagens fotografering! Det er bare å ta kontakt for å bestille time hos meg, og ta gjerne en titt på portfolioen min også. Nå har jeg dessuten begynt å levere slideshow på mail med mange bilder fra fotograferinga, slik at dere selv får velge ut de 15 bildene (eller gjerne fler!) dere ønsker å kjøpe. Prisen for fotografering + 15 bilder på cd til fri bruk er 3500 kr, men man kan selvfølgelig kjøpe med fler bilder om man ønsker det. Og ja, forresten. Jeg har fått en Facebook liker-knapp under hver post, men jeg vet ikke om den fungerer helt. Har litt trøbbel med plugin´en. Så, trykk gjerne liker om du liker, så får vi se om det fungerer! Hugs.

Her kommer et bilde til. Og nei, det er ikke Jill Greenberg som bare har hatt en ekstremt dårlig dag på jobb, det er bare det at… Jeg fikk ikke til noen annen redigering. Det var liksom dette som passet best. Så da får jeg vel bare være hun som hermer etter Jill, da. Skulle jo selvfølgelig kjørt på og gjort det ordentlig med striplight og hele pakka, så det i alle fall hadde sett ut som en helt grei dag på jobb for Jill, og ikke… en dårlig. Om du skjønner. Men, anyways – jeg digger dette bildet, rett og slett for at jeg digger uttrykket. Dette er seriøst den kuleste ungen i hele verden. Jeg kødder ikke. Hun er snål!

Vilja, litt furten: “Nei.”

Drea: “Nei vel, da gjør vi ikke det da.”

Vilja, mer furten: “Joooooooo!”

Drea: “Okei, da leker vi! Kom da!”

Vilja, tilbake til utgangspunktfurten: “Neeeeeeei!”

Drea: “Skal vi ikke leke?”

Vilja rister på hodet.

Drea: “Skal vi bare sitte her, da?”

Vilja rister på hodet igjen – litt nærmere et raseriutbrudd enn før.

Drea: “Hva vil du gjøre, da?”

Stille.

Drea: “Skal vi spise litt frukt?”

Fremdeles stille. Vilja ser på skrå ned i gulvet, og surmunnen er på plass. Typisk toåringstrasspositur.

Drea: “Men da går mamma inn og setter seg i sofaen, siden du ikke svarer.”

Vilja rister på hodet på nytt, og gnåler frem et

“Neeeeeei!”

Drea: “Skal vi finne på noe, da?”

Stille igjen.

Drea: “Hvis du ikke svarer nå, så går jeg.”

Stille.

Jeg går. Konsekvent.

Raseriutbrudd.

1.

2.

3.

4, 5, 6, 7, 8, 9.

10.

Joda, jeg kan fremdeles telle til ti. Jeg venter. Hysterisk hyling enda. Litt til…

Etter en stund:

Drea: “Vil du sitte i fanget og kose?”

Vilja sier ikke noe. Surmunnen forblir akkurat der den er. Men, toåringen tusler mot meg. Hever armene. Ser på meg.

Så er alt bra. Vilja sitter i fanget mitt i sofaen.

Vilja: “Ro, ro til fiskeskjær!”

Så ror vi. I full fart.

Og ler.

Hysterisk.