Category Archives: Bildegalleri

I gårkveld dro jeg og Nora til Andrea for å spise taco og se The Voice. Jeg trodde jeg hadde god tid, for jeg skulle jo ikke begynne på jobb før klokka 22. Deeeeet…. var jo feil. 20.10 ringer telefonen min. “Du skulle ha vært på jobb for ti minutter siden! Det er konsert ikveld.” Iiiik. Det hadde ikke jeg fått med meg. Så da løp jeg til jobb da. Fint for meg at Andrea bor cirka to hundre meter unna Familien. Flaks! Så det ble årets korteste jentekveld. Turboversion of a tacokveld. Anyways. Jeg har blitt hekta på Twitter – for real denne gangen! Så derfor syns jeg selvfølgelig at du (og du og du og du og du og du og… ja) skal følge meg ved å trykke her. Jeg lover å være morsom! Og jeg lover å ikke ta twitrepauser på flere måneder. Do it! Da blir jeg så glad, så glad.

Men, nå skal jeg komme meg ut av joggebuksa og inn i noe litt mer passende for bursdagsfeiring, for snart kommer treåringen for å spise kake. Det blir kos! Skal dessuten dra henne med meg ned i studio med mamma og Brynjulf også. Litt treårsbilder må man ha. Om hun gidder noe særlig, da. Tiden vil vise! Hugs.

Jeg har bestemt meg for å ta fler bilder av meg selv fremover. For vet du hva – når man ser på bilder av seg selv som man tok for en stund siden, så syns man alltid at man faktisk så bedre ut enn hva man følte seg der og da. Derfor tror jeg det kan være sunt å se tilbake på seg selv og innse at man antagelig ser bedre ut enn man føler seg nå også. For sånn funker det, nemlig. Uansett hvilket nivå selvtilliten ligger på. Det har ikke noe med det å gjøre. Det har med detaljer å gjøre. I øyeblikket legger man merke til småting å plage seg over, rett og slett for at det er sånn vi fungerer. Vi er perfeksjonister, uten å egentlig tenke over det. Alt har forbedringspotensiale. Men så ser man tilbake, og da er disse småtingene glemt. De er i alle fall ubetydelige, og man liker det man ser mer enn hva man kan huske man gjorde. Høres det fornuftig ut? Eller bare… sein nattebabbel? Uansett. Her er noen gamle bilder av meg selv. Bare for å gi meg selv en liten egoboost.

Beklager ekstremt dårlig blogging for tiden. Ikkeeksisterende nærmest. I går fikk jeg plutselig en ekstrem hodepine, og i dag kom kaldsvetten og feberen også. Julegaveshoppinga (jeg begynte med i går) har dermed blitt utsatt til i morgen, for i dag makter jeg faktisk ikke å gå ut mer enn nødvendig. Skal på jobb på Familien i natt, så det er greit å spare litt krefter til det. Ellers er det julestress og reising hit og dit da vet du – som vanlig. I morgen tar jeg juleferie på ordentlig, og da blir det rolige dager frem til nyttårsaften. Det skal bli godt! Og ja, i dag fikk jeg piano i posten! Haha. Nå skal jeg og Vilja bli flinke altså! Jeg mener det. Just you wait.

Reise…alene? Si meg, har dere blitt helt tullete!? Jeg reiser da ikke alene til Praha! SÅ tøff er jeg nok ikke. Ovenfor kan dere se Martin. En fyr som ikke er så veldig glad i å bli tatt bilder av, og som i alle fall ikke er glad i å få trynet sitt klint uttover en blogg. Men det stopper selvfølgelig ikke meg. Since when har jeg hørt på andre enn meg selv…? Neida. Joda. Neida. (Joda.) Men anyways. Si hei til Martin, så blir han sikkert kjempeglad! Muhahaha.

Dagen i dag har mildt sagt vært lang. Skøytebane på rullebanen i Oslo ble skyld i at vi måtte sitte på flyplassen i Frankfurt i 7-8 timer mer enn planlagt. Heldigvis er flyet mitt fra Oslo til Trondheim også rimelig forsinka, så nå sitter jeg på gaten og venter på at klokka skal bli 21.30. For da skal flyet mitt forhåpentligvis gå. (Avgang var eeeegentlig 17.40.) Jeg er drittlei av å rei… nei, jeg er drittlei av å ikke reise (men bare sitte på en flyplass og vente), og når jeg kommer hjem skal jeg lage meg en svær kopp te med mange suketter i, uansett hva klokka er. Jeg kødda ikke når jeg sa at jeg hadde teabstinenser. Det har jeg faktisk. And guess what…? Jeg fant bankkortet mitt. Det lå… eh… i lommeboka. Et sted jeg leita minst tjue ganger, men jeg har på mirakuløst vis klart å overse visakortet mitt allikevel. Fantastisk jobba. Jeg. Er. Fantastisk.

Praha er ikke lenger like skummelt og ukjent, og jeg har faktisk til og med blitt litt kjent med undergrunnsystemet. Så nå kan jeg fyke frem og tilbkae, hit og dit, bytte baner og fargekoder uten å rote meg bort. Det er ikke verst – til meg å være. Den store bygningen på blant annet det første bildet er foresten hotellet. Fler bilder kommer etterhvert! Hugs.

Jeg har så dårlig retningssans. Jeg mener… den er ekstremt dårlig, kanskje til og med ikke-eksisterende. Og da står det ille til. Se for deg meg ta undergrunn i Praha. Alene. Jeg skal ikke lenger enn to stopp unna hotellstoppet, men allikevel er jeg mer nervøs enn jeg var i gårkveld da jeg spilte poker. (Som jeg forresten skal blogge litt mer om imorra.) Jeg liker ikke å fyke rundt i en ukjent by alene. Jeg liker ikke å ikke vite akkurat hvor jeg skal. Det er ukjent og skummelt, og jeg er dritredd for å rote meg bort, men jeg må jo ha tannbørste. For min glemte jeg selvfølgelig hjemme, som alltid. Hvorfor har jeg ikke en tannbørste liggende i toalettmappa hele tiden? Jeg vet jo at jeg antageligvis glemmer å ta med en når jeg skal reise. Det gjør jeg alltid. Alltid. Men tilbake til saken; jeg kommer meg ned i undergrunnen, og hopper ombord i ei vogn. So far, so good.

To stopp senere hopper jeg av, og spenningen er stor i det jeg går opp fra under bakken. Og joda! Jeg har kommet rett. Foran meg ruver kjøpesenteret resepsjonisten snakket om. Her skal det altså være en dagligdagsbutikk. Yay!

En ting er i alle fall sikkert. På dette kjøpesenteret er det pyntet til jul, og jeg fikk med ett den etterlengtede julefølelsen. For første gang i år virkelig føler jeg julegleden. Jeg vet ikke om det er all den overveldende pynten eller lykkerusen for at jeg føler meg komfortabel med å gå rundt på et stort, ukjent kjøpesenter alene i Praha som gjør det, men den julefølelsen som får deg til å smile er med ett på plass. Jeg smiler også, der jeg står – alene sammen med ti-tolv andre som også ser på juletreet, lysene, den falske snen og nissene.

Jeg finner matbutikken, finner tannbørste, finner grønn te, men finner ikke suketter. Eller noe som ligner. Så jeg spør etter “sugar replacement.” Mannen ser på meg, og spør; “sugar?” Jeg forklarer så godt jeg kan at jeg ikke skal ha sukker, men bare noe som ligner. Som jeg kan ha i teen min. Han ser spørrende på meg igjen. “Tea?” Jeg sier “yes, sugar replacement to make my tea sweet.” Han ser fremdeles ut som et spørsmålstegn, stakkars. “Tea.” Han peker på reolen jeg nettopp har brukt fem minutter på å studere for å finne rett te. Jeg gir opp, sier “ah, thanks” og går tilbake til teen. Later som jeg ser på den til han har forsvunnet, så går jeg. Te uten suketter er som…. havregrøt uten salt. Med andre ord; ikke verdt det.

Så er det på tide å komme seg hjem igjen. Jeg er (over)confident, tar på meg headsettet og setter liksågodt på litt musikk. Jeg vet jo at jeg bare skal to stopp tilbake igjen, så hoppe av. Så da står jeg på i to stopp. Og hopper av… Og… Feil? Huh? Hvordan…? Hvorfor…? Hæ? Hvor er jeg? Jeg tok vel ikke… feil vei? Jeg føler meg plutselig rimelig forvirret og retningsdisorientert. Ikke lenger så confident med andre ord. Jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg kom fra denne retningen. Hundre! Ikke nittinikommani. Hundre. Så da tok jeg vel hundre prosent feil også da.

Så fyker jeg tilbake igjen. Fire stopp. Og joda, der så det litt mer kjent ut. Hurra! Jeg overlevde altså allikevel. Jeg klarte meg helt selv (på en liten utflukt i Praha) og selvtilliten er på vei tilbake! I morgen skal jeg prøve meg på en litt lenger tur. Da skal jeg ut og se ting! Ta bilder. Se folk. Ta bilder av folk. Og høre musikk. Samtidig. Og jeg skal klare det uten å ta undergrunnen feil vei. Det er godt jeg skal være her til mandag. Jeg har god tid. Goooood tid. Og ekstreme te-abstinenser. Buhu.