Men, nå skal jeg komme meg ut av joggebuksa og inn i noe litt mer passende for bursdagsfeiring, for snart kommer treåringen for å spise kake. Det blir kos! Skal dessuten dra henne med meg ned i studio med mamma og Brynjulf også. Litt treårsbilder må man ha. Om hun gidder noe særlig, da. Tiden vil vise! Hugs.

Det er det som er så fint med å treffe nye mennesker. Mennesker man ikke har noen felles kjente med. Noen som ikke vet dritt om en før en rekker å si “hei”. Noen som ikke har en formening om hvordan en er før første møte. Noen som ikke har blitt fortalt alle dårlige sider med en. Alle tabber man har gjort, tabber man selv har lagt bak seg for lenge siden. Man har faktisk muligheten til å lage dette spindelvevet. Man har mulighet til å lure andre til å tro at ens dårlige sider egentlig ikke er så dårlige – selv om at de selvfølgelig er det. Og egentlig så er det jo kun hvite løgner, for om man er nøye nok med dette berømte spindelvevet (som jeg har nevnt tre ganger for mye allerede), og vever det så godt at det ikke er noen vits i trådnøsting, så er det jo greit. Da kan man faktisk klare å overbevise både den involverte og seg selv om at denne glorifiseringen av seg selv faktisk er ekte, på tross av at man innerst inne vet at man kun er blitt blenda. Eller at man velger å være ignorant. Det er ikke så viktig. Det gir samme resultat. (Rosa sukkerspinn -> glorifisering -> forhold -> brudd.)

Mariann Thomassen leter etter en co-pilot til et rally-reality, og jeg laget en videosøknad på femogethalvt minutt før jeg fant ut at det kanskje er lurt å lese reglene for konkurransen. Da fant jeg først ut at filmen skal maks være på 1 minutt, og deretter at man må ha lappen. Lame. Jeg har altså en femogethalvtminutters video og ikke noe førerkort, så da er jeg allerede diskvalifisert fra konkurransen. That sucks. Jeg trodde co-piloter i bil fungerte som kartlesere, jeg…? Trenger vel ikke lappen for å gjøre det, vel! Jaja. Her er i alle fall søknadsfilmen jeg så optimistisk ordnet ikveld. Hugs!

Et lite utdrag fra i går. Jeg fikk jo ikke med meg fredagen på Trondheim Calling som planlagt, men når man får med seg en kveld og så mye bra som i går så skal man ikke klage. Norsk musikk har fantastisk mye bra å by på altså! Virkelig! Jeg har blitt en storfan, jeg. Jeg skal lage en spilleliste på Spotify med det jeg mener er det beste av norsk musikk, så skal jeg dele den med dere. Så får fler sjansen til å oppdage skjulte musikkskatter! Det er vanskelig å komme seg frem i norsk musikkbransje. Det er så mange der ute som fortjener å bli hørt! Så stay tuned. Liste kommer!

 Musikk fra her.

Jeg har endelig kommet i gang med trening (igjen…), og har derfor veldig, veldig lyst til å bevise det også! For man vet man har kommet litt ordentlig (litt ordentlig…? Ja, jeg tenkte jeg ikke skulle overdrive det) i gang om man også trener på dager man må være hjemme med sykt barn. Det er ingenting som får en til å føle seg verre enn å bare sitte inne en hel dag uten å røre mer på seg enn et par tusleturer til kjøkkenet/badet. Så. Her er en liten video. Som bevis. Jeg har kommet i gang! Jeg hadde jo egentlig mange fler klipp med fler øvelser, men… De har visst Vilja sletta. Mulig den unnskyldninga høres like dårlig ut som “bikkja mi spiste opp leksa mi”, men det er faktisk sant. Jeg lover. Og nei, janteloven aner jeg ikke hva er for noe. Ikke selvhøytidelighet heller. And I´m feeling goooood! Ciao.

Vilja hjelper til med oppvasken. Ikke i dag, altså. Hun er ikke her nå, jeg er hjemme alene frem til onsdag. Det verste av alt; hun er ikke noe dårligere enn meg til å vaske opp. Vi får koppene cirka like rene. Omtrent. Nesten. Ikke langt unna i alle fall.

Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et “utskudd”?

Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. “Den siste tiden” er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.

Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.

Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er “alt ordner seg etterhvert”-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.

Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig “spesiell”, og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.

1. Du er faktisk hjemme, selv om du ikke aner når eller hvordan du kom deg dit. Klærne dine ligger strødd uttover gulvet, og strømpebuksa di fra Pierre Robert er like hullete som en jarlsbergost. En femtilapp stikker ut fra bh-n, og du krysser fingrene for at det var du selv som la den der, men innser selvfølgelig at sannsynligheten for det er lik null med tanke på pulesveisen, klovnesminken og den hullete strømpebuksa. Man trenger ikke være seksuelt frustrert for å innse hva man kanskje kunne ha blitt feilaktig tatt for å være de siste timene av nattens fest. For å si det mildt; man følte seg kanskje mer som ballets dronning enn hva man i virkeligheten var.

Du sitter i senga. Hodepinetablettene ligger på nattbordet, noe som for øyeblikket føles som verdens undergang. Man. Må. Jo. Strekke. Seg. Urk. Du puster godt inn, og hopper i det. Du får nappet til deg et par paracet, og heller innpå med vann. Vann. Du er tørst, men allikevel smaker ikke engang vann godt. Hele kroppen protesterer, helt sikkert i angst for at det er mer alkohol du prøver å presse ned. Det er da bildene dukker opp. Kun små glimt fra natten. Glimt av deg selv du helst vil være foruten. Dritings. Svært usjarmerende. Høylydt. Flørtende. Oj, der dukket plutselig et klinebilde opp også, gitt. Angst. Hadde det ikke vært for den ekstreme hodepina som fremdeles banker like ille, så hadde du klasket håndflata i panna. I stedet gjør du det mentalt. Panneklask, panneklask, panneklask.

Jaja. Du våknet i alle fall hjemme. Alene. Det er da vi kommer over på scenario 2, og her er du selvfølgelig ikke like heldig. Her våkner du opp i et så ukjent rom at du er sikker på at det må være aliens som har kidnappet deg og lagt deg der mens du sov eller noe. Her har du i alle fall ikke vært i våken tilstand selv, det er sikkert. Du ser deg rundt, og joda. Vedsiden av deg ligger det en eller annen…. Var det Thomas? Var det… Emilian? Du aner ikke. Navn er kanskje ikke din sterkeste side uansett, tenker du i et patetisk forsøk på å bortforklare hele greia. Uansett hva han heter; han sover i alle fall. Tungt. Du tørr ikke røre deg i fare for at han skal våkne. Hva sier du da? “Hei! Eh… Ja.” Nei, du vil helst komme deg vekk derfra før den pinlige samtalen. Du vet at desto lenger du ligger der, desto større er sjansen for at han våkner. Allikevel tørr du ikke røre på deg, for det øker jo også sjansen for at han gjør det. Igjen; angst. Du ligger helt i ro i mange minutter, men bestemmer deg omsider for å prøve. Du sniker deg sakte og så stille som mulig ut av senga, og leter opp klær fra gulvet. Okei, du skjønner tegninga. Klærne ligger sjarmerende spredd som en sti fra stua til soverommet, og den ene sokken er selvfølgelig sporløst forsvunnet. Du føler deg med ett litt som Seven Eleven – alltid åpen og derfor også veldig så brukbar klokka tre på natta. Æsj, du driter i den jævla sokken, og kommer deg ut. Frisk luft har sjelden vært så godt. Kanskje for at angsten med ett ga litt slipp. Han våknet ikke. Puh.

Så har vi scenario 3. Du våkner visstnok ikke hjemme, men du våkner nokså uskyldig der du avsluttet natten på nach. Du ligger på den ene sofaen, og i den andre ligger enda en nachspieldeltaker. Du våkner, fullt påkledd og uten den største fylleangsten. Du finner deg et glass vann på kjøkkenet, og setter deg i sofaen igjen. Slår kanskje på tv´n. Resten av gjengen som ligger spredd omkring i leiligheta våkner også, og de typiske samtaleemnene er raskt i gang. 1. “Æsj, så full jeg var i går!” 2. “Damn, jeg er så fyllesyk.” 3. “Hva skjedde egentlig i går?” Så snakker man om hva man husker. Det man ikke husker selv, husker som regel noen andre. Så ler man litt. Rister litt på hodet, og sier “aldri mer.” Standard.

I sistnevnte scenario kommer ikke fylleangsten før man faktisk skal hjem. Bussen. Midt på dagen. Stinkende av fyll og med festkjolen på. Huff, tenker du. Jeg er så søppel. Mødre med barnevogn gir deg oppgitte blikk. Blikket bestemora fremst i bussen gir deg er ikke til å ta feil av; “dagens ungdom, altså. Sukk.” Og du føler hun har litt rett. Du trenger jo ikke feste til tidlig neste dag. Du trenger ikke sove på nach. Du trenger ikke drikke de tre siste drinkene heller. Du angrer deg litt hver eneste gang. Angst. Du gleder deg til du sitter hjemme i sofaen, klok av skade. Neste gang skal du ta nattbussen hjem, sier du til deg selv. Neste gang dropper du nach. Og du dropper de tre siste drinkene. Helt klart. Denne gangen har du lært. På ordentlig. Null problem. 

Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite “Hey, what´s up?” var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.

Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. “Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.” Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: “Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!” Hahaha. “Sånn er jeg”, svarer jeg. “Klarer aldri å holde kjeft.”

I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!

1. Menn som maser.

Dette går sikkert begge veier. Vi jenter er sikkert ikke så veldig mye mindre plagsomme når vi maser vi heller, men nå var det jo “Usexy ting med menn” innlegget heter, og derfor; menn som maser er usexy. Jævla usexy.

2. Stygge joggesko – som brukes som hverdagssko.

Det er litt greit med litt stil. Jeg mener ikke at man trenger å bruke like mye tid på å velge outfit som Jan Thomas altså, men… Å bruke slitne, stygge, hvite joggesko som hverdagssko er rett og slett usmakelig. Usj.

3. Bleika hår.

Menn med platinahår ala Kristian Valen er… not so good. Trenger jeg si mer?

4. Menn som mener de kan noe, og som gjør alt de kan for å vise at de kan det…

…uten hell. Be a man og innrøm at du ikke kan det istedet! Mye mer mandig gjort av deg, og kanskje får man gjort unna det som skal gjøres litt raskere også. Og ikke minst; korrekt. Hey, kanskje jeg kan gjøre det istedet?

5. Sjalu menn.

Noen mener kanskje det er gøy å få typen sin sjalu, eller at det bare viser at han bryr seg. Vel, jeg syns det er usexy. Stol nok på deg selv og forholdet til å holde sjalusien der den hører gjemme; bortgjemt!

6. Feminine menn.

Her skal det ikke mye til. Ser jeg ett eneste feminint trekk på en mann så er jeg long gone. Seriøst.

7. Menn med dårlig musikksmak.

Jeg kunne aldri ha vært sammen med en fyr som synger høyt til Vikingarna (som jeg forøvrig alltid har trodd het “Viking-garna”) eller Shania Twain. Det er bare så… feil. 

8. Menn som ikke klarer å ta imot komplimenter.

Om jeg først gir deg en kompliment, så for all del; ta i mot det! Det hender jo ikke altfor ofte.

Det var det jeg kom på denne gangen. Om jeg kommer på mer etterhvert så kommer det selvfølgelig en del 3, og kanskje skal jeg snu litt på det og fortelle hva jeg mener er sexy hos mannfolk etterhvert også. Kan jo ikke bare dra mannfolka ned i gjørma uten å gi noe positivt for dem å leve på. Det går jo bare ikke. Ciao!