Jeg har tenkt litt på dette med såkalte synske mennesker. Eller klarsynte eller hva det nå er de liker å kalle seg. Jeg tror jo ikke på noe, så det sier seg selv at jeg mener dette er enkel bullshit man kan tjene gode penger på. Men, at det ligger noe sannhet i det tviler jeg ikke på. Jeg har tenkt en god del på hva det er som gjør at noen mennesker tilsynelatende er så gode menneskekjennere at de kan utgi seg for å være synske og klarsynte uten at så veldig mange løfter øyenbrynet i skepsis. Jeg har hatt mange teorier oppgjennom tiden, om alt fra insideinformation, flaks, vill gjetting, google og… ja, you name it. Det meste. Jeg har hatt nok av teorier hvor sunn fornuft og logisk tankegang har vært i sentrum. Noe det forsåvidt fremdeles er. Min nyeste teori lyder som følger; på seg selv kjenner man andre.
Det vil med andre ord si at jo mer man har opplevd, sett, følt og/eller tenkt nøye gjennom, desto bedre menneskekjenner er man. Eller kan man bli, om man har eq nok, selvfølgelig. Og er i stand til å skjønne at ingen mennesker er helt like, tenker helt likt eller reagerer helt likt. Så det er med andre ord ikke så veldig lett. Balansegangen er hårfin. Men man kan. Jeg tror man kan lese andre mennesker bedre ut i fra egne opplevelser. Akkurat som om indre arr og smerte eller hemmeligheter faktisk også vises på utsiden og kan oppdages av andre, bare man vet hva man skal se etter. Det er liksom litt umulig å gjemme det helt, for det meste man opplever og erfarer forandrer en. Styrer en inn i gjenkjennbare mønstre enten man vil eller ei. Styrer en rett inn i en profil som er utarbeidet og forstått for lenge siden. Styrer en inn på en sti, og det ligger litt i ordet “sti” at man ikke er den første som går der. Forutsigbart. Det er utrolig hvor mye man kan tolke og lese av det folk sier, gjør og er – til og med i helt vanlige, hverdagslige situasjoner.
Så, ja. Jeg mener “it takes one to know one” egentlig er ganske så genialt sagt. Klarsynte og mennesker som sier de kan kommunisere med døde mennesker vet rett og slett bare nok om mennesket til å lese mennesker. På samme måte som at mange psykologer på en eller annen måte er psykisk syke selv, selv om de høyst sannsynlig bruker det konstruktivt, vel og merke. Til en nytte, liksom. Psykologer kan være mennesker som er psykisk syke uten å ødelegge seg selv eller andre, men som heller bruker egne opplevelser, tanker og arr til å tolke i det uendelige og til å videreføre visdommen til mennesker som ikke bruker den indre smerten like fornuftig som dem selv. Tolke, tenke, lære og skjønne noe om mennesket og dets instinkter. Finne mønster, lage profiler, lære å kjenne. Finne stiene. Lære å se det folk ikke vil vise. Se andre for at man først og fremst ser seg selv. Så er spørsmålet; fungerer det sånn? Treffer man hodet på spikeren mesteparten av tiden, eller bare i blant? Er det noen vits, og er det verdt det? For det er jo ikke akkurat noen vits i å bruke mer penger på å kjøpe lodd enn hva man kan vinne på det, om du skjønner hva jeg mener.
Canon 5D mark ii, Canon EF 50mm f/1.4 og Canon EF 20mm f/2.8.
