Monthly Archives: June 2011

Det er på tide å komme med et takkeinnlegg her på bloggen. Et takkeinnlegg til alle rundt meg som inspirerer meg til å gjøre verden bedre. Til å være ordentlig, snill, tro og ydmyk. Til å bry meg om de viktige tingene her i livet. Til å skrive gode blogginnlegg som forandrer folks liv, og ikke minst til å fortsette å skrive mange interessante innlegg om meg selv – bare for å mate verdens befolkning med det de absolutt både trenger og vil ha. Jeg vil takke alle mine medbloggere som gir oss bloggere et så godt og sunt rykte, og som viser hva ordet blogger egentlig står for. Jeg vil takke politikerne; vårt lands “foreldre” som er like flinke på oppdragelse som Angelina og Brad sannsynligvis trenger å være, og jeg vil takke norske charterturister som alltid bestiller femten tequilashots for mange for å vise respekt til landet de er i, og som spiser kjøttboller på “Tut og Kjør” for å vise verden hvor god mat Norge har i forhold til… ja, alle andre. Jeg vil også takke norsk ungdom som er så vennlige at de kjører hjem bilen til mor og far etter at de så omtenksomt har spydd ut kveldens alkoholinntak i nærmeste håndveske, og jeg vil takke alle fjortenårige jenter som slenger seg med i bilen for å vise verden at jenter så absolutt ikke er pyser.

Jeg vil også takke realitykjendiser som viser hvordan man kan bli et kjent fjes på den desidert mest verdige måten, og jeg vil takke staten som gir en god del penger til stakkarslige ungdommer som på en eller annen måte ikke er kapable til å jobbe med noesomhelst, men som heller kan bidra med eksosutslipp som forhåpentligvis ødelegger ozonlaget vårt (så kanskje vi får se sola til neste sommer?), meterslange bremsespor (så kanskje staten fikser veiene snart?) og dundrende musikk fra en rusten Volvo midt på natta (som sparer batteriet på iPhone´n min ved at jeg slipper å bruke alarmklokka). Jeg vil også takke skilte foreldre, som ved å slenge litt dritt frem og tilbake om hverandre via barna, gjør førskolelærerens og lærerens jobb litt vanskeligere, så kanskje de faktisk snart gjør seg fortjent til i alle fall halve av lønna de får. Jeg vil takke alle som plaffer ned og dreper såkalte “uskyldige” mennesker på åpen gate – har de ikke gjort noe galt til nå så kommer de jo helt sikkert til å gjøre det i løpet av livet uansett. Ikke minst så vil jeg takke for at verden er så god at jeg ikke engang kommer på alt jeg vil takke for, og helt til slutt så vil jeg takke alle og enhver, inkludert meg selv, som er så glade og takknemlige for å leve så fantastiske liv i en så fantastisk fin verden. Er det ikke vakkert?

Du står foran et stup. Det er enormt langt ned, og du blir svimmel bare av å tenke på hvor teit du er som står der du står når du heller kan være på et trygt sted. I senga. I sofaen. I en armkrok. På do. Hvorsomhelst. Bare ikke her. Klumpen i halsen vokser, for du vet jo at du må hoppe. Du svetter. Du svimer nesten av. Du dør nesten. Alt i deg roper nei, nei, nei, nei! Jeg vil ikke! Jeg tørr ikke! Jeg må ikke – ikke i dag i alle fall. I morgen? Kanskje på torsdag? Eller fredag? Til helga, ja. Til helga kanskje. Og så tenker du plutselig på den latterlige reklamen du har sett på tv utallige ganger, men som du aldri husker hva reklamerer for, ler litt for deg selv og glemmer i et likte millisekund hva du var i ferd med å gjøre. Du må jo nesten komme på hva reklamen er for, for sånne ting plager deg om du ikke husker det. Men istedet for å huske det, så husker du hvor du er og hva du er i ferd med å gjøre, og du er tilbake. Nye svettedråper er tilbake på plass i panna før de gamle rekker å treffe bakken. Du vet hva du må gjøre og hvordan du må gjøre det, men allikevel går du nøye over alt i hodet minst femti ganger, og for hver gang du avslutter ressonnementet så lover du deg selv at det der virkelig var den siste gangen. Nå er du klar. Kjempeklar! Men… så har du automatisk allerede begynt å tenke på begynnelsen på nytt, like før du nærmet deg slutten, og er derfor nødt til å fullføre – igjen.

Til slutt skjønner du at du går tom for tid, og at ting må skje. Derfor hopper du bare i det. Akkurat som man etter en time eller to i bare badedraken på land gjorde da man var åtte år og ivrig på sommerbadinga allerede i mars. Du hopper i det, og nei, du skyter ikke mora di, selv om tiden du har brukt på å forberede deg på dagens store utfordring kanskje kan tilsi det. Selv om sekundene før du treffer vannet fremdeles kan få deg til å pisse i buksa, så er det faktisk ikke så ille. Du kommer deg gjennom telefonsamtalen lekende lett, og det er over på et blunk. Uten stamming, uten å snakke for fort, uten å drite deg ut. Du bare ringte – og noen tok den og svarte. Derfra gikk jo alt prikkfritt. VG. VG var det. VG helg. Det var det.

Det forbauser meg i blant hvor gammeldagse vi fremdeles er, på tross av likestillingskamp og brente bh´er i lang tid nå. Likelønn kan forhandles frem. Like arbeidsforhold kan forhandles frem. De fleste forskjellsbehandlinger mellom menn og kvinner kan endres. Men, synet vårt er ikke like enkelt å endre. Idealene er printet fast i oss som brennmerking på kyr, og er ikke lett å fjerne. Jeg tror faktisk de styrer hva vi tenker om folk oftere enn hva vi selv tørr å innrømme.

Tenk på dette med sjekking. Når to mennesker, i dette tilfellet en mann og en kvinne, kommer så langt at de har det kos i senga uten at det blir noe forhold ut av det, så får de fleste en viss oppfatning av greia. Ofte tror man automatisk at det er mannen som har vært en luring, som har lurt denne kvinnen til å bli med på morsommheter hun egentlig burde være litt grådig på. At han har spydd ut lovnader om livet og fremtiden i hytt og pine for å få det han ville, og deretter bare kastet henne vekk. Det er så og si alltid kvinnen som blir sett på som offeret. Mannen er jegeren. Kvinnen er byttet. Mannen er dritsekken, kvinnen er… vel, bare dum og godtroende. Men er det sånn? Eller er det bare lettest for alle parter at det tilsynelatende er sånn? Menn skaper en eller annen form for status for seg selv, og jenter unngår et dårlig rykte. Det er jo tross alt bedre å være naiv, dum og godtroende enn å være en frøken som knuller som en mann.

Mora til ei venninne av meg sa en gang til henne at “jeg tror du blir litt lett sjarmert av disse mannfolka, jeg.” Hun kunne liksågodt sagt “du er naiv som tror han virkelig liker deg. Dumme, uvitende jente…” For det er synet vi har på jenter fremdeles. “Sjarmert” blir brukt negativt, og burde egentlig stått sammen med “lettlurt” i synonymordboka. I folks oppfatninger av andre mennesker finnes det sjelden noe midt i mellom. Spesielt ikke om man hever stemmen og sier at man faktisk ikke var verken dum, godtroende eller et offer i en situasjon. Da går man fra Sydpolen til Nordpolen på et blunk. Ingen ser ut til å tenke over at man ikke nødvedigvis er billig, løssluppen og lett å få i senga om man ikke tar offerrollen. For folk flest er det enten eller. Billig eller dum er valget vi får, og da er det ikke rart at vi jenter senker blikket, sparker i en stein, holder kjeft og velger dum, men takk for at det faktisk finnes jenter som løfter blikket stolt og velger å ikke velge mellom to så idiotiske alternativer. Noen lar rett og slett steinen ligge akkurat der den er, selv om alle rundt løper som tullinger og sparker den så langt vekk fra sannheten som overhodet mulig.