Monthly Archives: May 2011

Det er egentlig litt morsomt å tenke på hvor lite logisk hjernen (og hjertet) fungerer i blant. Jeg vet ikke om det er på grunn av vårt ønske om å aldri bli såra eller om det rett og slett bare er i god tro, men vi er flinke til å utsette smerten så lenge som mulig. At det er en dårlig forsvarsmekanisme er det ingen tvil om, men allikevel er det som om den dukker opp med ett varseltrekantene lyser rødere enn nesa til Rudolf. For du vet – av og til så vet man på forhånd hvor dårlige forutsetninger ting har. Innerst inne så vet man at dette bare er gøy for the moment, og at det er best å holde både følelser og tanker på trygg avstand, men det er som om denne formen for selvinnsikt forsvinner på de mest upassende tidspunkt. Og det er selvfølgelig da forsvarsmekanismen begynner å jobbe på spreng i helt motsatt retning. Vi fyller hodene våre med falske forhåpninger, falske følelser og drømmer som bare går i oppfyllelse i romantiske komedier med Julia Roberts i hovedrollen. Vi ignorerer alle tegn som tyder på at han faktisk ikke er så interessert, at han vil noe annet enn det vi vil, at han ikke ser på oss som vi ser på ham, på tross av hvor innlysende det egentlig er. For alle andre.

Så vi ringer venninna vår, bare for å få bekrefta at tegnene vi har plukket opp (som vi egentlig ikke vil innrømme at er så innlysende som vi egentlig vet at de er) bare er bullshit, og at det finnes en god forklaring på det meste. At det er mange logiske grunner til at det er du som har tatt kontakt med ham de siste ti gangene, at han har svart kort og rart eller at han ikke har hatt mulighet til å møte deg på en stund. Venninnen vår sier “han har sikkert vært veldig travel på jobben i det siste!” eller “han vil sikkert bare at du skal jage ham litt, han prøver bare å være litt hard to get! Go for it, go get him!” Well, guess what? Bare kaaaaanskje er han faktisk ikke så veldig interessert? Bare kaaaaanskje er han dritlei av at du poker ham på facebook til alle døgnets tider, at du på merkelig vis dukker opp med et scary stalkerglis på alle festene han er på, at du tekster han konstant? Bare – kanskje?

En forsvarsmekanisme skal jobbe mot trusler. Mot ting vi helst vil unngå. Mot sårede følelser. Det er derfor det er litt komisk at vi til stadighet lurer oss selv, på tross av at vi egentlig kunne ha sluppet så utrolig mye billigere unna! Med ett man får en liten magefølelse på at ting ikke er som man ønsker så bør man stole på det. Stole på den lille følelsen, selv om den kanskje bare dukker opp i et lite millisekund og forsvinner like raskt igjen. Du vet hva de sier – ingen røyk uten ild. Men igjen; kanskje er dette bare nok et eksempel på daglig, følelsesmessig masochisme. Det man tror man ikke kan få virker alltid litt mer fristende enn hva det nødvendigvis er, og jeg lever i troen om at det er akkurat derfor det gjør så vondt også. Vi tror vi går glipp av den o´store kjærleik, mens sannheten er, mine venner… Sannheten er at om vi hadde fått det, så hadde det ikke vært så big allikevel. Det er nederlaget som gjør vondest. At man faktisk aldri får vite hva ting kunne ha blitt. Om ting kunne ha blitt så bra som vi har sett for oss, fantasert og drømt om. Det gjør rett og slett vondest at vi aldri får komme langt nok i forholdet til å vite at ting ikke hadde blitt så fantastisk som vi har sett for oss. Med andre ord; det er troen på det vi går glipp av som sårer oss mest – og ikke det vi går glipp av i virkeligheten.

Og siden noen trodde jeg var trist og lei nå; hahahaha. Ikke misforstå sånn, da. Jeg er kjempeglad og tar livet som det faller seg. Ting jeg skriver om handler ikke alltid om meg selv. Av og til er det bare generelle observasjoner. Dessuten – sånne ting interesserer meg. Hvorfor folk gjør hva de gjør er spennende!

Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. “Relativt” usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.

Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?

At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?

Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?