Monthly Archives: May 2009

Jeg skal ikke preke om hvor farlig røyk er, at hver eneste sigarett forkorter livet med mellom syv og et halvt og ti minutter. Jeg skal heller ikke nevne at tjuefem prosent av dødsfallene av hjerteinfarkt kunne vært unngått hvis røyking ikke forekom, og at det er nær tre millioner mennesker som dør av røykesykdommer for tiden. Det vil si at en milliard mennesker vil dø av røyking i løpet av dette århundret, men det skal jeg jo absolutt ikke si noe om. Jeg skal ikke påpeke at nikotin er et av de farligste stoffene som finnes, og heller ikke at nitti prosent av alle tilfeller av lungekreft skyldes tjæren i tobakksrøyk. Jeg skal absolutt ikke råde deg til å slutte å røyke, for det er jo så sosialt og fint og godt. Den kler deg jo så godt, den er jo på en måte bare så deg. For all del, ikke tenk på at menneskene rundt deg også får i seg giftstoffene du puster inn med glede, og har forhøyet sjanse for å dø tidligere enn hva som er ønsket. Føl deg ikke skyldig. Nei, som sagt så skal jeg ikke preke om hvor farlig røyk er, det er jo ingen vits. You've heard it all before.

>

Får du ikke lyst på salat nå, så vet ikke jeg…

Salat er ikke bare godt, men det ser fantastisk ut også. Alle fargene. Jeg blir skikkelig glad av dem. Og fetaosten. Jeg blir sendt rett til Hellas med det samme, det er nesten så jeg kan føle den varme sanda mellom tærne, matlukta i gatene og den altfor varme sola som gjør kroppen min rød på et par sekunder. Jeg har veldig, veldig lyst til å ta en liten svipptur innom Hellas i sommer, men det hadde jeg nok ikke orket. Det får bli med en sommer full av gresk salat her hjemme. Det er jo ikke ille det heller.

Det er plutselig kveld igjen. Klokka er bare halv sju, men jeg er faktisk trøtt allerede. Kaj er ute og triller med Vilja, og jeg nyter at det er helt stille. Helt stille. Det har vært litt mye gråting i det siste, og det er ikke gøy å høre på. Jeg syns så synd på den lille jenta mi, hun er jo så liten. Hun finner fremdeles ikke roen, og gråter bare mer og mer før hun sovner. Nå tar det lang tid før vi får roet henne, og siden hun gråter for hver en lille dupp hun tar så blir det jo litt gråting. Jeg blir sliten av å høre at hun er lei seg. Jeg blir sliten av at ingenting jeg gjør hjelper, og jeg blir sliten av å føle at jeg i blant ikke strekker til. Det hører jo med, så det er ikke meningen å klage altså. Jeg var forberedt på at det kom til å bli noen tunge dager. Jeg var forberedt på å bli sliten. Og nå er jeg altså det. Sliten. Jeg er heldigvis overbevist om at ting snart blir bedre – det blir de jo alltid.

>

Det er når man står opp tidlig at man skjønner ting. Det er i alle fall slik med meg. Eller det kan være tilfeldig, for tilfeldig kan jo ting alltid være. Men i dag begynte jeg å tenke på dette med å være dum for moro skyld. Å være dum for å ha et image å støtte seg til, en personlighet som huskes og bare for at det er… søtt. De fleste av oss jenter sitter vel og himler med øynene nå, og tenker: “det er vel ingen som later som de er dumme, i alle fall ikke jeg.”, men sannheten er at det er det, og alle vi som himler med øynene vet det. Både jeg, hun, hun og hun og hun (peker på mange jeg vet om eller kjenner) har vel en eller annen gang blitt glad av å spille dum. Ja, for man får faktisk oppmerksomhet som dum. Mer enn om man er smart, kanskje. Det vil jeg tro i alle fall. Jeg vil jo ikke tro det, men jeg gjør det allikevel. Bare for at jeg virkelig tror det er sånn. Og det er jo ganske dumt, og absolutt ikke morsomt.

De fleste av oss blir glade når folk legger merke til oss. Vi vil bli sett uten å måtte stå naken på torget med et flagg som det står “jeg har klamydia” på. For da blir man jo virkelig sett, på alle slags mulige måter. Vi vil jo helst slippe slike stunt, men vi vil jo bli sett! De smarte er bare smarte, de. De dumme derimot – de er herlige. Søte. “Jeg trodde Paris var et land i Australia, jeg”. “Naw, så søt hun er! Hun trodde Paris var et land i Australia, hun. Naaw.” Så ler man. Ikke av henne, men med henne. Alle smiler, alle er glade. Den smarte jenta sitter på første rad i klasserommet, men blir likevel ikke sett. Hvilket århundre lever vi i igjen?

(Før man (jeg) blir bombadert med sinte kommentarer om at det er fullt mulig å både være smart og populær; jeg vet det. Mange er både smarte og populære. Jeg snakker ikke om alle, jeg snakker ikke så bokstavlig og jeg snakker ikke nødvendigvis om deg. Poenget er vel at vi ofte føler oss litt truet av eksepsjonelt smarte mennesker.)>

1. Meg. Eller rettere sagt siluetten min. 2. Min nye portfoliomappe.

I dag er (også) en av de dagene man skulle ønske hadde toogsytti timer i stedet for tjuefire. Jeg har slantret rundt i haremsbukse og singlet, og har nesten ikke tatt på sminke. Det har vært varmt inne, det har vært kaldt ute. Jeg har tatt masse bilder av Vilja, og noen av dem ble så fine at jeg vurderer å forstørre ett av dem gigantisk og henge på veggen. Jeg skal i alle fall bestille det til portfolien min som jeg fikk i posten i dag. Ja, jeg skal lage meg portfolio. Litt gøy å ha, og veldig greit om jeg en gang skulle få lyst til å smyge meg inn i fotoverdenen. Noe jeg selvsagt har veldig lyst til.

Vi har også ryddet og vasket litt rundt omkring i huset i dag, og jeg må innrømme at det er like kjedelig som alltid. Jeg har ikke blitt noe flinkere til sånt, selv ikke etter at jeg ble mor. Jeg trodde vel strengt tatt ikke at husmoren som er gjemt dypt, dypt, dyyypt inne i meg skulle finne det for godt å hoppe frem og si “tjoho, her er jeg!” heller, men… Litt forbedring hadde jeg kanskje ventet. Sånn helt av seg selv. Men som Rotmo sier; det e itjnå som kjem tå sæ sjøl. Tydeligvis har han rett. Men nå skal jeg vaske soverommet, deretter redigere bilder av Viljasøta. BIldene kommer selvfølgelig her også – etterhvert. Noen av dem i alle fall. Kan jo nesten ikke la bloggen bli slik jeg lovte at den ikke skulle bli; en blogg bare om baby, gulp og bleieskift. Det er vanskeligere enn jeg trodde. Ciao.

>