
I just can't help myself. Jeg MÅ poste fler bilder av Vilja.
>

>



>

Nå må jeg rote rundt i klesskapet mitt for å se om jeg finner noe jeg kan ha på meg i kveld. Alltid like lett… Hvorfor blir man aldri fornøyd med klærne sine når man skal på fest? Og på en skala fra en til ti; hvor irriterende er det ikke at posten stengte klokka ett i stedet for to i dag, noe som resulterte i at pakken min fra Forever21 fremdeles ligger der? Kremt. Too bad for me. Ciao.
>
>
Jeg fikk plutselig en trang til å skrive litt om andre bloggere, jeg. Det som er så gøy med blogging er at man kan se hvor mange fantastiske mennesker det er der ute, og hvor mange sterke mennesker som åpent forteller hva de sliter med. Ja, for sterke mennesker kan også slite. Det er vel kanskje slik at de som sliter litt blir sterkest? Det forundrer meg av og til hvor… jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Hvor… fantastiske og utrolige unge mennesker kan være. Hvor inspirerende de kan være. Ta Sofsen som et eksempel. Ei herlig jente som forteller åpent om hvordan det er å leve med diagnosene ADHD og tourettes, og dessuten det å ha to mammaer. (Selv om det er viktig å understreke at hun også har en far, hihi.) Ei sterk jente som forteller og deler, slik at vi kanskje kan komme oss forbi alle fordommer og meninger vi måtte ha i utgangspunktet.
Eller ta Regine Stokke som et nytt eksempel. Ei sterk og inspirerende jente som må ta opp kampen om liv og død altfor tidlig. Syttenåringen som kjemper mot sykdom. Det er sterkt.
Som nevnt over; det finnes så mange fantastiske mennesker som inspirerer, og det forundrer meg litt hvor utrolig mye sjalusien brer seg, også i bloggverden, når noen utmerker seg. At Regine Stokke har blitt kalt “ei jævla PR-kåt krefthore” sier mer enn nok om den saken. Jeg forstår det ikke. Jeg forstår ikke at det er mulig. Jeg syns vi er for dårlige til å skryte av de vi beundrer. Vi er for dårlige til å innrømme at noen fortjener mer oppmerksomhet enn oss selv eller er flinkere enn oss selv. Eller føler vi kanskje at vi er best i alt, og ikke får den oppmerksomheten vi fortjener? “Hvorfor fokuserer media så mye på den jævla PR-kåta krefthora, når jeg sliter så mye med hva jeg skal ha på meg i dag?” Satt på spissen, but still. Føler mange av oss oversett? Legger vi ikke merke til hvor små problemene våre er, i den store sammenhengen? Hvorfor skal alt alltid handle om oss selv?
Jeg kunne nevnt flerfoldige bloggere her, men nå har jeg faktisk ikke tid til å skrive mer (Vilja krever oppmerksomhet), og dessuten hadde det nok blitt litt i det lengste laget om jeg skulle ha fortsatt nå. Jeg er likevel interessert i å høre om hvilke bloggere som inspirerer deg? Og hvorfor?>
>

>

>

>

>
>
I natt har jeg og Vilja nesten ikke sovet. Hun var snørrete og sutrete, og ville verken sove i sin egen seng eller ved siden av meg. Det er jo litt problematisk, for sove må man jo. Så nå skal vi prøve å sove litt på sofaen begge to. Det trengs, jeg er ruin nå. Senere skal jeg se om jeg orker å kle på meg andre klær enn joggebuksen jeg nå har på, og få med Kaj ut for å ta bilder i regnværet. Om vi orker, selvfølgelig. Vi får se. So long!
>

Steg 1: vask håret, spray saltvannsspray (jeg brukte High Hair Ocean Sprizz 200 ml, 195 kr.) i hårrøttene, og fordel det jevnt over hele hodet. La håret lufttørke til det er nesten tørt. Steg 2: Føn håret opp ned eller kast håret bakover og føn det oppover. Lås frisyren ved å spraye med en tørr og lett spray (jeg brukte High Hair Finishing Spray 300 ml, 210 kr), først i hårrøttene og så over hele håret. Da er man klar, og man har stooort hår! Hvor stort velger du helt selv.
>
På fredag fikk vi mangemangemange bilder i posten, så nå (når Vilja sover) skal jeg sette meg ned og begynne med albummet hennes. Jeg har enda ikke begynt, men i dag skal jeg virkelig gjøre det. Denne gangen mener jeg det. Helt på ordentlig. Kan vel kanskje begynne med å velge ut bildene som skal brukes, for jeg kan jo ikke bruke alle. Da er jo albummet fullt, og det før hun er fylt fire måneder. Det blir jo litt…ensformig. Well, better start, for nå ser jeg to armer i full bevegelse i vugga. Vi får se hva jeg rekker. Ciao!
>
>