Monthly Archives: January 2009

Alltid har jeg fått hørt at man skal ta hensyn til de eldre. Man skal reise seg på bussen for dem, hjelpe dem over gata, bære varene deres og alltid tilby en hjelpende hånd. Dette er i og for seg helt greit. Eldre mennesker er ikke lenger så kjappe, sterke og utholdende som de en gang var, og det er fint at vi unge kan være hyggelige og hjelpsomme. Likevel føler jeg at det er på tide at noen sier til de eldre at også de må ta hensyn til andre mennesker. Selv om at man har blitt gammel har man ikke automatisk fått retten til å stå hvorsomhelst (i veien), kjøre på hvemsomhelst med handlevogna si eller komme med en spydig kommentar akkurat høyt nok til at alle i nærheten kan høre det. De siste to dagene har jeg opplevd to av disse tingene. I går kjørte ei gammel dame handlevogna si rett inn i handlevogna vår så det sa PANG!, og hun gjorde det selvfølgelig med vilje. Hun kunne ikke stoppe opp, dytte vekk vogna vår litt og snike seg forbi. Eller kanskje si: “unnskyld, kunne du ha flytta litt på vonga di?”. Neida. Det kunne hun så absolutt ikke. Men å kjøre handlevogn som en tulling? Ja, det kunne hun. Sure, gamle, uhøflige kjerring.

I dag skulle vi pakke sammen varene våre på butikken, men det var absolutt ikke like lett som det pleier å være. Ei gammel dame kommer plutselig bort til oss, dytter litt på Kaj og stiller seg i veien. Alt dette bare for at hun skulle se over skuldra til den gamle mannen sin når han kjøpte Flax-lodd eller hva det nå var han brukte alle småpengene sine på. Har ikke disse eldre menneskene hørt om det å ta hensyn til andre? Hvor har det blitt av høfligheten? Den hverdagslige høfligheten alle maser så fælt om til dagens ufordragelige ungdom. Gjelder ikke denne lenger for mennesker over fylte seksti? Finnes det egne, uskrevne regler for mennesker med lang livserfaring? Snakk om urettferdighet, dere.>

To be or not to be. Likevel bare et eple.

Jeg er ikke den eneste som har vært der. Jeg er en av mange. For mange. Et eple til frokost. Et eple til lunsj. En minimal porsjon med middagsmat, og kanskje (bare kanskje) et eple til kvelds. Alt sammen med minst èn liter vann. Minst. Helst mer. Spesielt til middagsmaten, for om det ikke går som planlagt…  ja, da går plan B så mye lettere.

De er ikke dumme. Jeg sier de, for jeg er ikke lenger en av dem. Jeg var vel bare så vidt en av dem også. Jeg bare grenset til tendensene. Jeg satte vel kanskje tåa så vidt over streken. Langt nok over til å forstå. Langt nok til at kroppen kjente det, og langt nok til at jeg visste at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv før det ble for sent. Som sagt; de er ikke dumme. De er ikke overfladiske. De vil ikke dø. Det føles bare veldig godt, veldig rett og veldig tilfredsstillende. Hver dag med tre epler blir en tilfredsstillelse. Bare tre epler. Jeg kan klare hva jeg vil. Jeg vinner over fristelsene. Over lystene. Jeg har viljestyrke nok til å omvende det naturlige til slik jeg vil ha det. Jeg bestemmer.

Vel, i dag spiser jeg epler for at jeg vil, og ikke for at det er kalorifattig næring. Middagen hviler godt i magen. Til og med det siste pizzastykket jeg visste jeg burde la ligge på fatet. Jeg vurderer ikke plan B. Forresten, jeg har ingen plan B lenger. Jeg har ingen plan A engang. Jeg tenker ikke konstant over at det er femtini kalorier i èn safarikjeks (selv om jeg fremdeles husker det), og jeg løper ikke ut halv elleve på kvelden for å rekke en siste løpetur for å veie opp for sjokoladen jeg spiste i smug. Sist jeg kjøpte is sjekka jeg kaloriene på to av dem, og valgte den med mest i. (Det sier jo seg selv at den smaker best sjokolade.) Nå er dette tilfredsstillelse for meg. Jeg bestemmer. På ordentlig.

>

Den nye klippen.

Føler meg ikke spesielt fotogen i dag, men bilde blir det likevel. Et bilde hvor jeg ser lettere fjern ut. Dessuten ser hårfargen mye brunere ut enn hva den egentlig er. Egentlig så er den ganske så rød. Mer som knallrød. Og jeg liker det. Den er altså mye finere in real life enn hva man ser her. Bare så det er sagt lissom. Nuvel.

I dag har jeg vært på posten og postet masse pakker. Gøy! Dagen har gått veldig fort, og nå er jeg kjempetrøtt. Kanskje ikke så rart med tanke på hvor lite jeg fikk sove i natt. Det er nesten som natt til nyttårsaften da jeg var mindre. Da jeg var så spent og oppspilt at jeg ikke klarte å sove. Jeg er spent og oppspilt nå også, ikke av samme grunn, men av noe mye, mye større. Hver kveld er som kvelden før nyttårsaften for meg nå, bortsett fra at jeg verken vet dag eller tidspunkt å se frem til. Det gjør det bare ekstra spennende. Men nå skal jeg rydde litt før jeg skal høre uendelig mye på den vakre sangen This Voice av Ane Brun. Tror dessuten jeg skal ta meg en liten dupp på sofaen. Hugs.

>