Monthly Archives: April 2008

I dag har jeg spist fruktsalat (den var forresten fantastisk god), svart på masse spørsmål og nå tenker jeg på selvmord. Fruktsalat og selvmords-
tanker er vel kanskje to ting som ikke hører helt sammen, og før du blir skikkelig redd for at jeg er manisk depressiv må jeg bare si at jeg ikke har selvmordstanker. Ikke i den forstand som det kanskje kan høres ut som. Jeg har aldri hatt selvmordstanker av formen “jeg ønsker å ta mitt eget liv”. Det er ikke slike selvmordstanker jeg sikter til. Det nærmeste jeg kommer er uforståeligheten jeg har til det hele. Jeg skjønner ikke hvordan noe kan oppleves så sterkt at man ikke lenger har noe å leve for. Jeg skjønner ikke hvordan og hvorfor noen skulle ville velge å avslutte noe som så vidt har begynt. Noe som i mine øyne er alt. I mine øyne er livet alt. I mine øyne finnes det ikke noe etterpå. Det finnes ingenting bedre å komme til. Det finnes heller ingen knapp og heller ingen alarm fra en vekkerklokke som kan ringe livet tilbake som man er vant til på en vanlig mandagsmorgen. Jeg skjønner ikke hvordan noen våger å ta en slik avgjørelse i løpet av et tidelssekund. Så impulsivt kan det skje. Jeg skjønner det ikke.

Kanskje passer ikke fruktsalat og selvmordstanker så dårlig sammen likevel. I det ene øyeblikket kan man sitte og kose seg med fruktsalat; i det neste kan man være borte fra verden. Borte fra livet. Så impulsivt kan man bestemme seg for å stoppe å leve. Og for hva? For at noe går en i mot? Jeg skjønner det ikke.

Grunnen til at jeg plutselig begynte å tenke på dette med selvmord var et spørsmål jeg ble stilt i spørrerunden min. En eller annen spurte om hva som er min største frykt. Min største frykt er uten tvil å dø, eller at noen rundt meg skal dø. Jeg er livredd for døden. Virkelig livredd. Jeg er faktisk så redd for å dø at jeg ofte er sikker på at bilen jeg sitter i kommer til å krasje. Jeg tenker ikke sånn om fly når jeg tenker meg om. Det er vel kanskje ikke så rart heller. Sjansen for å dø i en bil er nok utrolig mye større enn sjansen for å dø i et fly.  Uansett. Her sitter jeg og er så redd for å dø at jeg ofte ser for meg utallige måter jeg uheldigvis kan komme til å dø på, så finnes det mange der ute som ikke er reddere enn at de klarer å ta sitt eget liv? Jeg skjønner det ikke.

Jeg er livredd for å dø. Jeg får fremdeles disse tankene jeg hadde som barn. Tankene hvor jeg levde meg så godt inn i hvordan det må være å dø, og hvordan man ikke lenger er noe, at jeg måtte løpe til mamma og pappas soverom for å gråte litt. For å søke trøst. For å få høre “så, så, det går så bra, så:” Jeg får fremdeles disse ekle, ubeskrivelige følelsene av hvordan det må være å sove evig uten så lite som en eneste drøm, men de trøstende ordene har forlengst blitt ubrukelige.>

Overskrifta høres kanskje ganske så arrogant og selvsentrert ut, kanskje også med et snev av primadonnanykker, men det er for all del ikke sånn det er ment. Jeg prøver ikke å høres viktig ut. Jeg bare lurer på om hvor mye du vet om meg? Egentlig ikke så mye? Nei, tenkte meg det. Du vet selvfølgelig at jeg nettopp har vært med i en musikal gjennom skolen, at jeg liker vannmelon, kakao og druer, og at jeg nettopp har klipt håret mitt og er fornøyd med det som det er nå. Du vet også at jeg er svært nysgjerrig på å teste om ting stemmer, som for eksempel dette med Lanosåpa. Ja, dette vet du om meg. Er det nok? Føler du at du kjenner meg? Føler du at du har fått et inntrykk av hvordan jeg er, og sånn er det, uansett hva jeg sier? Er det ingenting mer du lurer på? Er det absolutt ingenting annet du vil vite om meg enn dette? Jeg har ikke en profiltekst på høyre side av bloggen en gang. Ingen plass hvor jeg beskriver meg selv med tusenvis av ord. Vel, NÅ har du sjansen. Det er ikke ofte du får en sjanse som dette.

Mange spørsmål fra min side nå, og jeg mener selvfølgelig ikke at du skal svare på alle. Jeg forventer ikke at du svarer på noen av dem faktisk, men om du plutselig kommer på mange ting du bare må vite om meg i denne skrivende (i ditt tilfelle: lesende) stund, så vil jeg gjerne at du spør meg i kommentarfeltet nedenfor her. Om du ikke har forstått hvor jeg vil hen med alt dette; dette er et patetisk forsøk på en liten spørrerunde. En spørrerunde hvor du kan spørre om hva du vil, bare det handler om meg. Hva du vil. (Så ble kanskje overskrifta litt arrogant, selvsentrert og med et snev av primadonnanykker likevel. Beklager.)
Jeg svarer selvfølgelig på alle (forhåpentligvis MANGE) spørsmål i eget innlegg.

Dette bildet er egentlig ikke så skummelt som det ser ut til. Jeg blir ikke torturert, og det er heller ingen del av musikalen. Neida, det har seg slik at jeg har blitt utrolig stiv i nakken i løpet av denne lange musikaluka, og Malene har magiske fingre. En stiv nakke + magiske fingre = smerte. God smerte, selv om det kanskje ikke ser slik ut. Lasersverdet? Det har seg slik at June (fotografen. Du kan finne hennes blogg om du trykker her) og resten av gjengen som kunne høre mine smerteshyl, ble litt bekymra for hva som egentlig foregikk bak kulissene (vi var faktisk bak kulissene.) Malene fikk raskt tak i et lasersverd og vips! Hele greia så ut som en torturscene fra Star Wars. Rart hva massasje kan føre til.

Nå som jeg er så godt i gang med kjedelig musikalprat føler jeg for å fortelle litt om musikalpremieren også. Jeg ble faktisk kvitt min uhelbredelige scenedysleksi, som viste seg og ikke være så uhelbredelig alikevel, og alt gikk faktisk helt greit. Nesten. Jeg endte opp på scenen med en genser både feil vei og på vranga, men det var vel nesten det eneste som gikk galt. Slik kan det lett gå når man skal skifte kostyme på et halvt minutt. Det er ikke alltid like lett, speielt ikke når tightsen ikke vil samarbeide. Jeg må, på tross av den uheldige gensersituasjonen, konkludere med at hele greia gikk fantastisk godt. Vi var flinke.

Kjedelig innlegg? Sorry. FORRESTEN: Musikalen heter We Will Rock You, bygget på Queensanger. Mye bra musikk! Skal se om jeg får til en “Behind the scenes”- film også. Om den blir interessant nok til å blit sett, selvfølgelig.>

I dag har jeg tenkt mye på hat. Jeg har tenkt mye på hva jeg hater. Det er en enkel grunn til at jeg begynte å tenke på dette, og det var ikke en verre grunn enn at jeg hørte noen si en velbrukt setning som “gud, hvor jeg hater det” i dag. Dette høres kanskje ut som et deprimerende innlegg, men jeg lover at det ikke skal bli det. Det har seg faktisk sånn at jeg hater veldig lite. Jeg hater vel kanskje ingenting. Jeg er kanskje for dårlig til å hate? Går det i det hele tatt an å være for dårlig til å hate?

Jeg hater…å fryse. Det er noe jeg misliker sterkt. Jeg hater…danseband. Det gjør jeg virkelig. Jeg hater danseband, og andre teite band for den del, så mye at jeg faktisk sier det rett ut til band som spiller slik dårlig musikk. Et eksempel på det er at Sie Gubba alltid kjenner meg igjen som “jenta som ikke likte oss.” (Alltid er vel kanskje å overdrive. Nå har de bare kjent meg igjen en eneste gang etter at jeg klart og tydelig sa hva jeg mente om dem og musikken deres, men så har jeg bare møtt dem en gang etter den hendelsen.) Spørsmålet er da: er jeg den eneste som hater slik musikk, eller er det bare jeg som sier det til dem? Siden jeg er “jenta” i bestemt form. Merkelig, merkelig. Litt skremmende også, faktisk.
Poenget er: jeg hater (tror jeg…) musikk jeg ikke liker.
Jeg hater kreft også, men siden jeg lovte at dette ikke skulle bli et deprimerende innlegg dropper jeg å hate kreft for øyeblikket.

Nå kommer jeg ikke på mer jeg hater. Jeg kunne selvsagt nevnt løgnere og andre ubedragelige vesener, men det ville vel vært å peke på seg selv med ei hagle. Hvem av oss har vel ikke plumpet ut med en eller annen løgn i frykt? Det har jeg. Mange ganger, men nå kan jeg faktisk ikke huske sist jeg løy. Og godt er det. Jeg er verdens verste løgner. Dette er enda en kunst jeg enda ikke har ferdigheter til å bedrive.

Tilbake til hatgreiene. Hvordan klarer folk å hate så mye? Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan folk har kapasitet til å hate så mye som de faktisk gjør. Det er vel kanskje som Raga Rockers sier; Er det ikke deilig å ha noen å hate? Om det er så godt å ha noen å hate skulle jeg gjerne hatt en liten how-to-hate-guide, gjerne i lommeformat. Noen som har en?
Nei, forresten. Jeg vil ikke ha. Jeg har ikke krefter eller tid til å hate. Vel, vi har vel alle våre fritidsproblemer, enten det er sein tirsdagskveldsblogging eller hating. (Nytt ord. Hating er aktiviteten du driver med når du setter deg ned en sein tirsdagskveld for å hate noe.) Jeg foretrekker definitivt sein tirsdagsblogging.

(Huff. Jeg må tilføye pittelitt til. Skriver jeg fler slike gladkristne og optimistiske innlegg bør noen sende meg til en kristen sekt. Da er det der jeg hører hjemme.)

>

I dag kom mitt nye søte, lille, sjarmerende, sølvgrå kamera i posten. Joda, jeg har kamera fra før, men etter å ha møtt på ei berte på Kaizerskonsert som strevde rundt omkring blant fem hundre svettende Kaizersfans med et digert speilreflekskamera, bestemte jeg meg for å kjøpe et litt mindre kamera også. Jeg trenge rett og slett et kamera jeg lettere kan snike inn på konserter og lignende. Jeg gidder aldri å drasse rundt med mitt gigantiske Canon EOS 350D, for så å få beskjeden: “Haha, nei, her er det så absolutt ikke lov med kameraer.” Det hadde vært litt småkjipt. Dette kameraet er såpass lite, så om kamerakontrollen er veldig streng kan jeg lett finne en plass å gjemme kameraet på. Dette er vel noe jeg ikke trenger å gå nærmere inn på.
Kameraet ligger nå på ladding, og det skal det tydeligvis gjøre i tjuefire timer. Sammenhengende. Jeg hater slikt. Jeg hater å måtte vente et døgn på å få brukt noe som er helt nytt, noe jeg har ventet tålmodig på i flere dager. Jeg er utålmodig. Jeg kan ikke noe for det.

Apropos konserter. Snart bare ei uke til Kaizerskonsert i København. Ja, jeg reiser til et annet land bare for å se Kaizers live. Så mye elsker jeg Kaizers. Jeg gjør det til og med for andre gang, men denne gangen har jeg et kamera jeg kan ta superkule bilder med! Gleder meg. Jeg elsker konserter. Alle slags konserter. (Konserter med band som Sie Gubba, UFO, DDE og annen dårlig festmusikk teller jeg ikke med som konserter. Det disse artistene driver med er parodier på konserter. Så ille er det.) Om du er like glad i konserter som meg blir jeg glad om du forteller meg om din beste konsertopplevelse, og hvorfor denne konserten er så minnerik. Du skal selvfølgelig også få lov til å fortelle meg hvorfor du ikke liker konserter, om det er tilfellet.

Nå skal jeg finne meg et bohemantrekk til musikalen. I'm Cliff Richard, you know. Men, før det: jeg må desverre meddele at det ikke kommer noen animasjonsfilm i dag. Men, det kommer!

Jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. Jeg mangler rett og slett evnen til å kombinere to ulike bevegelser når det kommer til musikalske…eh..ting (?). Et eksempel på det er at jeg ikke har sjans til å klappe samtidig som jeg synger.
Vi hadde musikaløving i dag skjønner du. (Ikke spørr. Jeg kan forklare. Jeg er med på skoleoppsettingen av We Will Rock You. Jeg har derimot ingenting der å gjøre. Snart vet du hvorfor.) På øvinga i dag skulle vi klappe og kore samtidig. Alle klarte det. Alle untatt meg. Med en gang jeg åpna kjeften kunne man klart og tydelig høre soloklapping fra mitt hjørne. Alle så på meg. Jeg så meg rundt for å se etter den skyldige. Jeg så meg rundt etter idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Det var da lett!

Etterhvert lurte jeg fælt på hvorfor alles blikk (og hånende smil) var rettet mot meg, og så forundret ned på hendene mine. Der så jeg det. Hendene mine levde i sin egen verden. Jeg klappet på en måte som fikk meg til å se ut som en hjernedød bimbo. En lykkelig, hjernedød bimbo. Jeg lo. Jeg lo, lo, lo og lo. Jeg klarte ikke slutte heller. Jeg var den skyldige. Jeg var idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Jeg klarer det ikke enda heller. Det er vanskelig. Spesielt for meg; jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. (jeg veit selvfølgelig ikke om det er noe som heter musikalsk koordinasjon engang, men det høres ut som et veldig bra faguttrykk.). Det som gjør hele greia enda verre er at jeg skal danse i tillegg. Ja, jeg skal danse, klappe og synge; alt på samme tid. Hvordan jeg skal klare det aner jeg ikke. Jeg kommer til å slite med klapping/synging i mange dager fremover.

Er jeg flink, eller hva? Hvem trenger kamera?

Jeg driver forresten å utarbeider en oppfølger til “Tok jeg for mye Möllers Tran”- filmen min. Jeg lover det skal bli bra. Om dere er interessert i å se fler slike superteite, geniale og utrolig morsomme filmer da?

>

I kveld har jeg vært på femtitallsfest til Malene. Eller, jeg var der kanskje i halvannen time, men jeg var der. Ja, jeg er kjedelig i dag. For det første var jeg…hva skal jeg kalle det? Litt småsutrete i dag, uten å sutre. Jeg var slik jeg bruker å bli når jeg ikke er i mitt vanlige superhumør. Jeg blir stille. Veldig stille. Til vanlig er jeg den du må stappe en skitten sokk i kjeften på for at jeg skal holde kjeft. Hvorfor ikke en rein sokk tenker du sikkert. En rein sokk holder ikke. Den stopper nok ikke meg. En rein sokk har ingenting å stille opp med mot denne skravlebøtta. En skitten derimot. DA hadde jeg blitt målløs, kanskje mest på grunn av tanken på hvilket ekkelt menneske det er som går rundt med skitne sokker for å få folk til å holde kjeft. Det hadde vært en bisarr opplevelse. Virkelig bisarr.

Uansett, dette med sokker hadde ingenting å gjøre med det jeg skulle til å fortelle. Back to the story. Jeg var som sagt småsutrete uten å sutre i dag, og la meg på sofaen og holdt rundt Kaj. Jeg sovna etter cirka to minutter. Da jeg våkna var sikkert de fleste godt i gang med drikkinga, så jeg bestemte meg for å bli hjemme. Jeg hadde ikke funnet frem klær eller noenting, og det så virkelig ut som en orkan på størrelse med Katarina hadde herjet rundt omrking i håret mitt. Jeg var absolutt ikke klar for fest. Humøret hadde derimot steget mange, mange hakk, og jeg var ikke lenger den småsutrete jenta som ikke sutra. Jeg var tilbake til å være skravlebøtta alle kjenner meg som. Heldigvis.

Nå har vi altså kommet til den delen i historia mi hvor jeg bestemte meg for å være hjemme. Jeg ombestemte meg circa fem minutter senere, og sprang ned på badet for å ordne meg. Jeg ordna meg, og dro på femtitallsfest uten femtitallsklær. Det er sært. Jeg så skikkelig teit ut der jeg satt. Alle var skikkelig stilige, og der kommer jeg. Nesten nettopp våkna og uten femtitallsklær. Det var nesten som å være naken foran en hel forsamling. (Legg merke til min fantastiske illustrasjon. Takk til Betty Page som stilte opp helt frivillig!) Jeg tok meg selvfølgelig ikke tid til å rote sammen et supert femtitallsantrekk, og godt var vel egentlig det, i og med at jeg bare ble der i halvannen time. Jeg rakk heldigvis å synge både “Ring of Fire” og “Sexy and 17″ i allsang før jeg dro hjem. Med andre ord: jeg hadde en morsom ute/hjemmekveld uten fyll og fanteri.

Dette var altså min spennende lørdag i forlenget versjon. Veldig forlenget versjon. Som sagt; jeg er ei skravlebøtte, men vær så snill. Spar meg for skitne sokker.

>

Jeg syns ikke det er rart at det er krig i verden. Huff, nå høres jeg veldig gladkristen ut, men det driter jeg i nå. Jeg skjønner helt klart hvofor mennesker dreper hverandre på grunn av både religion og politikk. Bare tenk på hvordan bloggsamfunnet er også. Her dreper vi kanskje ikke hverandre fysisk, men jeg tror jeg har sett opptil flere bloggere som faktisk blir psykisk utslitt av alt blogginga innebærer. Bloggverdenen inneholder både sjalusi, krangling, uthenging, spekulering, baksnakking og ondskapsfull mobbing. Av og til skjønner jeg rett og slett ikke hvorfor jeg gidder enda en slik verden. Er det ikke nok med virkeligheten?

Kanskje var jeg naiv og trodde at man kunne slippe noe av dette i bloggverdenen. Jeg er ikke naiv av meg i det hele tatt, men kanskje var jeg naiv nok til å tro at mennesker i denne verden i hvertfall kan heve seg bittelitt over småligheter. Kanskje trodde jeg at sjalusi ikke skulle regjere slik som det faktisk gjør. Og jeg snakker selvfølgelig ikke om sjalusi mot min egen blogg. Så langt har det ikke kommet enda. SÅ populær er ikke bloggen min helt enda.

Siden jeg hater negative og deprimerende innlegg som blant annet dette (alle må vel ha et slikt et, vel? Jeg vil bare påpeke at jeg aldeles ikke er sur og grinete i dag altså. Jeg er i godt humør!), vil jeg avslutte med noe hysterisk morsomt. Jeg ler, ler, ler og ler. Hvordan er det mulig at en sekstiåring i rullestol kan rane en bank uten å bli tatt med en gang? I USA er det tydeligvis fullt mulig. Det første jeg tenkte var at dette måtte være en aprilspøk, men den som lager aprilspøker 5. april er rimelig teit. Denne fantastiske nyheten kan du lese her.>